Kjernen i Terry Pratchetts humanisme lå i at han verdsatte vår menneskelighet, ikke på tross av våre svakheter, men på grunn av dem. Terry Pratchett omkranset av tre sentrale karakterer fra bøkene: Døden til venstre, A'tuin og Rincewind til høyre. Foto: David Skinner , CC BY 2.0. For et kvart århundre siden introduserte en venn meg til en fantastisk og fascinerende verden. Der traff jeg bibliotekaren som ved et uhell ble til en orangutang – og siden har nektet å bli menneske igjen. Det er nemlig så kjekt å kunne klatre opp til øverste hylle uten stige. Og det har klare fordeler å bytte ut eksistensielle grublerier med en brennende lyst på bananer. Jeg traff Rincewind, verdens mest udugelige trollmann, som ikke desto mindre – eller kanskje nettopp derfor – ender med å rydde opp i problemene langt dyktigere trollmenn skaper. Jeg traff Lord Vetinari, hvis pragmatiske tilnærming til makt og maktbruk ikke helt lever opp til våre demokratiske idealer. Men som allikevel, på si
They say "with enough coffee I can do anything". I ask "what is this enough coffee you are talking about?"