Coffee Driven Thing

Foto: Ernst Wikne/Wikiedia Commons I prinsesse Märtha-Louises bransje er anklager om mobbing default-reaksjonen på nesten all kritikk. Stadig flere stiller seg bak en påstand om at prinsessen og hennes sjaman blir utsatt for mobbing. For en som har fulgt alternativbransjen noen år, er det et velkjent refreng. All kritikk av prinsessens aktiviteter er for all del ikke like rimelig. Kravet om at hun skal frasi seg prinsessetittelen for eksempel, er meningsløst. Hun har frasagt seg sin formelle tittel, «Hennes Kongelige Høyhet». Prinsesse er noe hun er, i kraft av å være født inn i kongefamilien. Det er hennes skjebne, og vår, på godt og vondt. Å holde seg med et kongehus er en risikosport. Vil man unngå risikoen for prinsesser med aparte meninger, får man heller avvikle kongehuset. Men anklagene om mobbing er for det meste urimelige, om enn høyst forutsigbare. I prinsessens bransje er nemlig anklager om mobbing default-reaksjonen på nesten all kritikk. Slike mobbepåstander

Vampyrens historie begynte slett ikke med Bram Stokers bok Dracula. Den har en rik og blodig forhistorie, i så vel litteratur som tradisjon. Vampyren er i dag en av de mest velkjente populærkulturelle figurene. På film, ikke minst i et utall Dracula-filmer, og i tv-serier som Buffy har vampyren befestet sin posisjon. Vampyren er i dag hva det er rimelig å kalle en populærkulturell stereotypi – en skikkelse som de aller fleste har en klar idé om hvordan ser ut: slengkappe og hoggtenner, høy, tynn og blek. Blant andre slike stereotypier finner vi cowboyen, piraten og detektiven. Men hvor begynte det hele? Den mest utbredte oppfatning er at den moderne vampyrens opphav er å finne i Bram Stokers bok Dracula , som kom ut i 1897. Den introduserer greven hvis navn er blitt nærmest synonymt med vampyren. Det er ingen tvil om at Dracula er en milepæl i vampyrhistorien, sannsynligvis den viktigste. Men det betyr ikke at Stoker skapte vampyren, meget langt ifra. Hvordan så så vampyren ut før

Suger Bram Stokers vampyr historisk blod fra Vlad Tepes? Påstanden om at Bram Stoker baserte romafiguren Dracula på den historiske Dracula, den valakiske prinsen Vlad II, er befestet som en populærkulturell sannhet. Men Stoker visste i virkeligheten svært lite om Vlad. Han visste ikke en gang at han het Vlad. Kapitelet «Historiske vampyrer» er en gjenganger i bøker og dokumentarer om vampyrer. Det er gjerne en gjennomgang av tre-fire riktig frastøtende historiske skikkelser, som har det til felles at de har hatt en heller usunn dragning mot blod. Det er ikke så mange å velge i, og forfatterne av mindre lødig «faktalitteratur» av denne typen er sjelden plaget av overvettes originalitet, så det er gjerne de samme fra gang til gang. The usual suspects er: Gilles de Rais (1404 – 40). Fransk general som kjempet sammen med Jeanne d’Arc. Visstnok en eminent strateg, men også en sadistisk morder. Han torturerte og drepte en rekke unge gutter (og noen jenter), for det meste barn av fa

En forståelse av terroren sommeren 2011, må bygges av ulike delforklaringer som til sammen danner et hele. Man kan ikke forstå Anders Behring Breiviks terrorhandlinger uten å forstå hvor viktig konspirasjonstenkningen er i hans verdensbilde. 22. juli 2011 ble Oslo og Utøya åsted for en av de verste terroraksjonene i moderne europeisk historie. Fortsatt strever vi med å ta inn over oss det som skjedde. Å forstå det fullt ut, i hele sin gru, er neppe verken mulig eller ønskelig, men å forsøke å forstå hvorfor det skjedde er både viktig og nødvendig. Dette essayet er et forsøk på et bidrag til denne forståelsen. Konspirasjonens logikk Min antagelse har, helt siden terroristens manifest ble kjent, vært at man ikke kan forstå terroren uten å forstå konspirasjonstenkningens rolle i den. Det direkte sparket til å skrive dette essayet, var en uformell samtale med en forsker på ekstremisme. Han argumenterte for at konspirasjonstenking neppe er relevant for å forstå sikker

Or: It’s terribly sad, but I have to kill you. Boo hoo! We are entering a new era in the history of the vampire: For the first time we are asked to see the vampire as a victim – of abuse and of its own addiction. For the first time we are asked to feel sorry for the vampire. And by all means: Theirs may be a sad existence – but they still want our blood. And they still mean to kill us if they have to. Roughly speaking, the history of the vampire can be divided into three parts. First there is the traditional vampire. It is essentially a dangerous ghost – though one put to a few rather different jobs, from cheap horror story scare to a desperate way to explain the sudden and unexpected death of lots of people. Secondly there is the polidorian vampire, that enters the stage with the publication of John Polidori’s The Vampyr e in 1819. Though for my purpose it also includes the demon lover vampire figure in the earlier stories and poems by people like Johan Ludwig Tieck, G