En forståelse av terroren sommeren 2011, må bygges av ulike delforklaringer som til sammen danner et hele. Man kan ikke forstå Anders Behring Breiviks terrorhandlinger uten å forstå hvor viktig konspirasjonstenkningen er i hans verdensbilde.
22. juli 2011 ble Oslo og Utøya åsted for en av de verste terroraksjonene i moderne europeisk historie. Fortsatt strever vi med å ta inn over oss det som skjedde. Å forstå det fullt ut, i hele sin gru, er neppe verken mulig eller ønskelig, men å forsøke å forstå hvorfor det skjedde er både viktig og nødvendig. Dette essayet er et forsøk på et bidrag til denne forståelsen.
Konspirasjonens logikk
Min antagelse har, helt siden terroristens manifest ble
kjent, vært at man ikke kan forstå terroren uten å forstå
konspirasjonstenkningens rolle i den. Det direkte sparket til å skrive dette
essayet, var en uformell samtale med en forsker på ekstremisme. Han
argumenterte for at konspirasjonstenking neppe er relevant for å forstå
sikkerhetsutfordringene fra ekstremistmiljøer, siden det jo er mange som tror
på konspirasjonsteorier, men få av disse faktisk begår vold.
Jeg er uenig. Ja, de færreste konspirasjonstroende begår
vold, men det gjelder for høyreekstremister, venstreekstremister og
dyrevernsekstremister også. Samtidig vet vi at det i alle disse gruppene finnes
mennesker som er i stand til og villige til å begå vold – vold som henger tett
sammen med deres ideologiske ståsted.
For å ta et hjemlig eksempel: Angrepet på Frimurerlosjen i
Oslo, i forbindelse med Gaza-demonstrasjonen i januar 2009, er helt umulig å
forstå uten å kjenne rollen frimurerne spiller i antisemittisk
konspirasjonstenkning. For eksempel nevnes frimurerne som en alliert av jødene
i Hamas’ charter. Det er også meget sannsynlig at antisemittisk tankegods var
en drivkraft bak skuddene mot synagogen i Oslo i september 2006.
Min påstand er at det er umulig å forstå 22/7-terroristens
valg av mål og terrorens karakter uten å forstå konspirasjonstenkningens plass
i hans ideologiske univers. Også uten slik tenkning er det fullt mulig at han
ville blitt voldelig, kanskje også terrorist, men han ville neppe slått til mot
statens kjerne på den måte han gjorde og han ville ikke valgt AUF som offer.
Konspirasjonstenkning spiller også en avgjørende rolle i demoniseringen og
dehumaniseringen av «fienden» han valgte å slå til mot.
Tre spørsmål
Hvordan skal vi forklare terroren 22/7? Det eneste som er
sikkert er at én faktor ikke er tilstrekkelig. Det handler om psykiatri. Det
handler om tilgang på våpen og sprengstoff. Det handler om manglende overvåking
og sikkerhet. Det handler om islamfrykt og innvandringsmotstand. Blant annet.
Før jeg kan levere min brikke til dette puslespillet, er det
nødvendig å granske selve spørsmålet. For hvilket spørsmål er det egentlig vi
ønsker svar på? Det er i det minste tre ulike spørsmål ute og går, tre spørsmål
det er nødvendig å skille fra hverandre.
For det første: Hvorfor valgte Breivik overhodet å begå
terror? Det er et spørsmål der psykiatri og ideologi begge er relevante
forklaringsfaktorer. Det er også et spørsmål det er umulig å gi noe endelig
svar på. Det går til kjernen av den menneskelige tilstand: Hvorfor gjør vi det
vi gjør? Hvorfor foretar vi de valg vi tar? Er våre valg egentlig frie? Hvorfor
gjør vi overhodet noe?
Man kan belyse spørsmålet ved å sammenligne personer som har
begått lignende handlinger og se på hva de har felles, slik Audhild Skoglund på
utmerket vis har gjort i boken Sinte
hvite menn, men man kommer allikevel aldri forbi denne balansegangen mellom
psykiatri og ideologi. Spørsmålet er ganske enkelt for stort og omfattende.
Ikke desto mindre har mange ment mye om det i tilfellet
Breivik, ofte på måter som passer påfallende godt sammen med deres ideologiske
ståsted og verdensbilde. For mange på venstresiden er ideologi den eneste
viktige faktoren, fordi man på den måten kan klistre folk som deler noen av
Breiviks meninger til terroren. For mange på høyresiden er psykiatri den eneste
viktige faktoren, fordi ideologien da ikke kan tillegges noen rolle i terroren.
Han handlet som han gjorde fordi han var gal. Valget av mål var helt tilfeldig.
For det andre: Hvorfor begikk Breivik den terroren han
begikk? Hvorfor valgte han de målene og metodene han gjorde? Dette er til en
viss grad også et spørsmål om psykiatri, men først og fremst er det et spørsmål
om ideologi. Valgene henger sammen med hans verdensbilde og lar seg
meningsfullt forklare ut fra dette.
For det tredje: Hvorfor ble terroren så ekstrem som den
gjorde? Det er delvis et spørsmål om sikkerhetssituasjonen han møtte, delvis et
spørsmål om ideologiske og psykiatrisk betingede valg.
Jeg skal kommentere de to siste spørsmålene, de spørsmålene
som lar seg besvare, men ikke det første, fordi det ikke gjør det. Jeg sier
ikke at vi ikke skal diskutere dette spørsmålet, men jeg tror debatten blir
langt mer fruktbar hvis vi bruker mer tid på de andre.
Manifestets relevans
Er det noe Breiviks manifest gjorde tydelig, er det at
konspirasjonstenkning står helt sentralt i hans verdensbilde. Og skal vi tro
ham på hans ord – at terroren var en «markedsføringsstrategi» for å gjøre
manifestet kjent – er det etter min mening opplagt relevant å se etter
sammenhenger mellom manifestets logikk og handlingene han begikk for å
promotere det.
Nå er det en del som mener manifestet ikke er relevant. I
deres øyne er Breivik en gal mann med et ønske om å begå terror, og han valgte
ofre og metoder som han gjorde mer eller mindre tilfeldig. Til det er det å
innvende at han faktisk lagde manifestet, og et riktig så langt et også. Det er
vanskelig å tenke seg at han gjorde det uten at det var viktig for ham. Og
siden manifestet gir et ganske klart og entydig bilde av hans ideologiske
preferanser, er det i det minste svært sannsynlig at det er relevant for å
forstå handlingene hans. Ikke minst siden han selv er helt klar på at det er en
nær sammenheng mellom manifestet og terroren.
Så får man eventuelt mene at dette kun handler om psykiatri
og at han ville ha laget et like langt manifest om man tilfeldigvis var ramlet
ned på en helt annen måte å leve ut voldsfantasiene sine på. Det er
kontrafaktisk spekulasjon.
Et tilsynelatende paradoks
Konspirasjonstenkningens rolle er særlig relevant for å
forklare det som av noen fremstilles som et paradoks: Når det var en
forestilling om en muslimsk invasjon av Norge som var drivkraften bak Breiviks
terror, hvorfor valgte han å angripe AUF på Utøya, heller enn for eksempel en
moské?
Hvis man overhodet aksepterer at det var en logikk bak
Breiviks handlinger, lar dette valget seg kun forstå ideologisk. Og hvis vi
ønsker å forstå hvorfor han angrep de han angrep, må vi forstå
kontrajihadismens og Eurabia-tenkningens plass i Breiviks verdensbilde.
Breivik angrep Arbeiderpartiet fordi han ser verden gjennom
kontrajihadismens briller: Norge er gjenstand for en muslimsk invasjon. Dette
er en planlagt og villet invasjon, der norske myndigheter spiller en avgjørende
rolle. Myndighetene, i Breiviks forståelse tilnærmet synonymt med
Arbeiderpartiet, har i årevis samarbeidet med krefter som ønsker en høy
muslimsk innvandring til Norge og resten av Europa. Det er ledd i en bevisst
plan der målet er at Norge skal bli et muslimsk land. Arbeiderpartiet har valgt
forræderiet.
I kontrajihadismens verden er, slik det gjerne er i konspiranoide
verdensforståelser, forræderen den mest forkastelige aktøren. Man kan jo forstå
at noen ønsker å invadere landet vårt. Det er tross alt et fint land, det er
ikke rart at de vil overta det. Det uforståelige er at noen av våre, noen av
oss, velger å hjelpe dem med denne invasjonen. De har med viten og vilje valgt
å gå i ondskapens tjeneste. Det kan bare forklares med at de er onde.
Forræderiets vesen
Konspirasjonstenkningens fiendebilde er av en aktør med stor
grad av, gjerne absolutt, kontroll, både over begivenheter og informasjon.
Tilfeldigheter har man liten eller ingen tro på. Det som skjer, skjer av en
grunn, som ledd i en større plan. En ond plan, vel og merke, lagt av onde
mennesker med onde hensikter.
Et slikt fiendebilde minner ikke så rent lite om det vi
kjenner fra borgerkriger, særlig ideologisk betingede slike, som i Spania og
Finland. I en slik krig er man ikke fiender fordi man kjemper for ulike
nasjoner eller folkegrupper. Man er fiender på grunn av de valg man har tatt.
Alle er frie til å velge som meg, til å velge det gode. Når de med viten og
vilje velger annerledes – velger det onde – må det være fordi de selv er onde.
Og i kampen mot ondskap er det meste lov.
Breivik valgte å straffe forræderne, de ansvarlige for den
pågående invasjonen. Fra et kontrajihadistisk ståsted gir valget fullkommen
mening.
Det samme gjelder angrepet på regjeringskvartalet. Hvorfor
angripe den norske stat hvis du mener problemet er en invasjon av muslimer?
Fordi forklaringsmodellen din sier at de som styrer denne staten selv er
ansvarlige for invasjonen. Staten er blitt folkets fiende. Breivik kjemper på
folkets vegne tilbake.
Her er parallellen nærmest komplett med Timothy McVeighs
terror i Oklahoma City.
Terrorens vesen
Forræderi-aspektet er også egnet til å kaste lys over det
tredje spørsmålet: Hvorfor ble terroren så ekstrem? Delvis skyldes dette
selvsagt den katastrofale politiinnsatsen og mangelen på sikkerhet på Utøya,
men det gjenstår å forstå den svært direkte formen for terror Breivik valgte.
Summarisk henrettelse av barn og unge er tross alt en
terrorform vi er lite kjent med i Vesten, selv om vi har sett lignende ting i
mindre skala med hadelandsdrapene og drapet på Benjamin Hermansen. Omfanget på
Utøya er imidlertid av en helt annen karakter. Om det minner om noe, er det
råskapen og kaldblodigheten som preget folkemordet i Rwanda eller borgerkrigen
på Sri Lanka.
At terror sjelden skjer i Norge, ser ut til å ha fått oss
til å overse at Breivik slett ikke er noen typisk terrorist.
Den klassiske storskala-terroristen angriper symboler.
Breivik gjør også det, både i Oslo og på Utøya. Men råskapen i nedslaktingen på
Utøya vitner om noe mer. Dels, selvsagt, om en mangel på empati som er godt
over grensen til det patologiske. Men også om et intenst raseri. Han setter
ikke bare, som McVeigh, en bombe foran en bygning og drar sin vei. Han drar av
sted for å slakte fienden. Det fremstår som personlig.
Hva får en voksen mann til å slakte ned barn på denne måten?
Det er selvsagt mulig å avfeie det kun som patologi. Mange har gjort det, til
tross for at det er en ren sirkelforklaring – han dreper fordi han er gal, og
vi vet han er gal fordi han dreper. Det er lett å forstå fristelsen, både fordi
man slipper å forholde seg til det ideologiske aspektet og fordi man slipper å
stirre inn i mørkets kullsorte hjerte.
Jeg tror nøkkelen, eller i det minste en av nøklene, til å
forstå denne råskapen ligger i parallellen til folkemord og ideologisk
betingede borgerkriger. Begge kjennetegnes av en moralisert, absolutistisk
konfliktforståelse. Og begge kjennetegnes av en demonisering av «fienden», som
oppfattes som å ha valgt eller være genetisk betinget til å kjempe for
ondskapen. Dette, at det er selve ondskapens agenter man kjemper mot,
legitimerer nærmest ubegrenset voldsbruk.
Den rwandiske psykiateren Athanase Hagengimana gjennomførte
en større undersøkelse blant personer dømt for å ha tatt del i folkemordet i
landet, blant annet av motivene de hadde for å delta. To faktorer pekte seg
soleklart ut. Den ene av dem
var nettopp dehumanisering av offerne, «… i.e. ability to construct a world in
which those whom the perpetrators had killed were not within community of human
obligation, but rather totally devalued,» for å sitere den fremstående
Holocaust-historikeren Christopher R. Brownings fremstilling av Hagengimanas
arbeid. (Christopher R. Browning: Revisiting the Holocaust Perpetrators. WhyDid They Kill, s 15.)
Selv om det nok hjelper med patologi for å ta del i noe
slikt, tyder det vi vet om aktørene i folkemord, som i Rwanda, ikke på at man
må ha noen form for patologi for å ta del i slik vold. Og det trengs noe mer
enn patologi for å gjennomføre et godt organisert folkemord eller en
terroraksjon planlagt over lang tid. Det trengs en idé som begrunner voldens
nødvendighet. I Breiviks tilfelle, som det var det i Rwanda, i Tyrkia før
folkemordet på armenerne og i Tyskland før Holocaust, er denne ideen en
fundamentalt konspirasjonsteoretisk forestilling.
Konklusjon
Det er ikke grunnlag for å si at Breivik ble terrorist på
grunn av konspirasjonsteorier. Spørsmålet om hvorfor han ble terrorist lar seg
neppe besvare til fulle. Det handler om psykiatri, ideologi og en kombinasjon
av de to. Hvis man føler svært sterkt at en av dem er svært mye sannere enn den
andre, bør man spørre seg selv om man gjør det ut fra opportunistiske årsaker.
Derimot er min påstand at man ikke kan forstå hvorfor
Breivik begår den terroren han faktisk begår, uten å forstå at hans ideologiske
grunnlag er fundamentalt konspirasjonsteoretisk. Det er ikke muslimsk
innvandring som får ham til å velge mål og metode, det er derimot den
konspiranoide forklaringen på denne innvandringen. Det er forestillingen om den
eurabiske sammensvergelsen og om norske myndigheters generelle – og
Arbeiderpartiets spesielle – ansvar for og rolle i Sammensvergelsen.
Det er i tillegg min påstand at konspirasjonstenkningens
demonisering, og derigjennom dens dehumanisering, av (den antatte)
konspiratøren, er egnet til å forklare den særegne brutaliteten og råskapen i
Breiviks terror.
Konspirasjonstenkning er ikke en fullgod forklaring på alle
sider ved Breiviks terror. Men det er det da heller ikke noe annet som er.
Grandiose konspirasjonsteorier er i seg selv forsøk på å forklare alt – eller i
det minste alt av betydning – innenfor ett rammeverk. Og de er illustrasjoner
nettopp på det kontraproduktive i dette.
Men konspirasjonstenkning er en av flere delforklaringer som
må til for å forstå terroren i Oslo og på Utøya 22/7, og derigjennom til å
hindre at noe lignende skal skje igjen.
_____
_____
Opprinnelig publisert i tidsskriftet Humanist, nr 3 2014.
