Skip to main content

Sannheten er ikke en smakssak

Foto: Ernst Wikne/Wikiedia Commons
I prinsesse Märtha-Louises bransje er anklager om mobbing default-reaksjonen på nesten all kritikk.

Stadig flere stiller seg bak en påstand om at prinsessen og hennes sjaman blir utsatt for mobbing. For en som har fulgt alternativbransjen noen år, er det et velkjent refreng.

All kritikk av prinsessens aktiviteter er for all del ikke like rimelig. Kravet om at hun skal frasi seg prinsessetittelen for eksempel, er meningsløst. Hun har frasagt seg sin formelle tittel, «Hennes Kongelige Høyhet». Prinsesse er noe hun er, i kraft av å være født inn i kongefamilien. Det er hennes skjebne, og vår, på godt og vondt.

Å holde seg med et kongehus er en risikosport. Vil man unngå risikoen for prinsesser med aparte meninger, får man heller avvikle kongehuset.

Men anklagene om mobbing er for det meste urimelige, om enn høyst forutsigbare. I prinsessens bransje er nemlig anklager om mobbing default-reaksjonen på nesten all kritikk.

Slike mobbepåstander er delvis strategi, men jeg tror først og fremst det henger sammen med at bransjen er full av det filosofen Harry G. Frankfurt i klassikeren On Bullshit kaller bullshittere.

For bullshitteren er sant og usant irrelevante kategorier. Bullshittere lyver ikke. De bryr seg ikke nok om sannheten til å kunne lyve. De sier det de sier fordi det passer til den saken de ønsker å fremme. (Oftest seg selv.)

Bullshitterns tilnærming til verden innebærer en grunnleggende relativisering: Alle har rett på sin sannhet. Og den enkeltes sannhet er sann for dem.

Et av mange problemer med en slik tilnærming, er at all kritikk blir personangrep. Kritiserer du min sannhet, kritiserer du den jeg er. Skillet mellom sak og person opphører. Dialog og kritisk refleksjon blir umulig.

Blant annet derfor er denne tenkningen dypt problematisk. Og som utenforstående må man være veldig presis når man snakker om mobbing i slike sammenhenger. Et minimum er at man er konkret om nøyaktig hva mobbingen består av i det enkelte tilfelle.

Det er riktig og viktig å diskutere hvor grensene for kritisk journalistikk går, men da bør man ha i bakhodet at i den mer outrerte delen av New Age-miljøet, som prinsessen inngår i, er påstander om mobbing, heksejakt og forfølgelse av pressen en integrert del av markedsstrategien. At man er forfulgt av mainstream, viser hvor sant og viktig ens budskap er.

Prinsessen har levd hele sitt voksne liv i rampelyset. Det er ikke helt utenkelig at hun har lært seg noe om hvordan offentligheten generelt og pressen spesielt virker.

Pressen og andre bør passe seg vel for ikke å bli nyttig idiot i et markedsføringsspill for galleriet. Og prinsessen og hennes meningsfeller bør legge seg på minnet den gamle visdommen om at roper man ulv i utide ofte nok, er det ikke lett å bli trodd den dagen ulven faktisk kommer.

_____

Opprinnelig publisert på Fritanke.no 23.05.19

Popular posts from this blog

Åkei bok, merkelig utgivelse

Da har jeg lest ferdig Rasmus Hage Dallands bok Identitær. En reise inn i Europas nye høyre . Det er ei åkei bok, men en merkelig utgivelse. Dalland har reist Europa rundt og snakket med lederskikkelser i den identitære bevegelsen. Det er forsåvidt interessant. Han gir et godt innblikk i bevegelsens selvforståelse og selvrepresentasjon. Men. Og det er ganske mange men her. Men 1: Det virker som hele bevegelsen er ganske ny for ham. Som om han selv oppdager den gjennom sine samtaler. Resultatet er en heller kritikkløs videreformidling av de identitæres selvrepresentasjon. Det er interessant nok som en innføring i nettopp det, men det er heller ikke noe mer. Dette er en bevegelse som er særdeles opptatt av sitt eget image. Det fremkommer i samtale etter samtale i boka. Det leder oss til: Men 2: Dalland virker lite opptatt av å avdekke hva som er reelt og hva som er spill for galleriet. Og det er ikke godt nok når man skriver om en bevegelse der en rekke av aktørene har en fortid...
Read more

Spøkelser, reinsdyr og negative påstander

Man kan ikke kan bevise en negativ påstand. Man kan ikke bevise at det ikke finnes spøkelser. Man kan ikke bevise at det ikke er en sjøorm i Seljordsvannet. Men hva med flyvende reinsdyr? Og hvor mange er det legitimt å drepe i forsøket? Jeg har en lei uvane. Jeg har en tendens til å begi meg inn i diskusjoner med mennesker med uortodokse ideer om hvordan verden er skrudd sammen. Diskusjonene er gjerne av teologisk art: Eksisterer eller eksisterer ikke dette eller hint fenomen? Finnes det spøkelser? Svømmer det en svær øgle rundt i Seljordsvannet? Blir planeten med jevne mellomrom besøkt av vesener av ubestemmelig farve som har fløyet halve rommet gjennom for å komme hit og som har en usvikelig evne til å ende opp med å snakke med personer som ikke akkurat befinner seg øverst på troverdighetsskalaen? Veiv et overnaturlig vesen foran nesen på meg og jeg er klar for diskusjon. Det er en tabbe. Jeg vet det. Men jeg gjør det gang på gang, særlig i kombinasjon med inntak av alkoho...
Read more

Identitære ideer

Identitarianismen er nasjonalistisk, etnoseparatistisk og essensialistisk. Den ser for seg den enkelte nasjon – det enkelte etnos – som en klart avgrenset enhet, med en felles identitet som alle medlemmer tar del i. Denne identiteten formidles gjennom en felles kultur, som må vernes mot påvirkning utenfra, for å bevare sin styrke og enhet og forhindre at den blir utvannet. Lambda, europeiske identitæres foretrukne symbol. Brukes til minne om slaget ved Therompylene . Løsningen på dette er at hvert folk må bo for seg selv, slik at kulturen, som er en skjør plante, ikke utsettes for unødig påvirkning. Hver etnos må holdes separat, derav betegnelsen etnoseparatisme. Identiarianismen har adoptert deler av multikulturalismens kulturforståelse, blant annet en forståelse av kulturer som klart avgrensede størrelser. I sine festtaler understreker de identitære at alle kulturer er like mye verd, men for å hindre utvanning må disse kulturene altså holdes fra hverandre. Grunnen til at...
Read more