Spøkelser, reinsdyr og negative påstander

Man kan ikke kan bevise en negativ påstand. Man kan ikke bevise at det ikke finnes spøkelser. Man kan ikke bevise at det ikke er en sjøorm i Seljordsvannet. Men hva med flyvende reinsdyr? Og hvor mange er det legitimt å drepe i forsøket?

Jeg har en lei uvane. Jeg har en tendens til å begi meg inn i diskusjoner med mennesker med uortodokse ideer om hvordan verden er skrudd sammen.

Diskusjonene er gjerne av teologisk art: Eksisterer eller eksisterer ikke dette eller hint fenomen? Finnes det spøkelser? Svømmer det en svær øgle rundt i Seljordsvannet? Blir planeten med jevne mellomrom besøkt av vesener av ubestemmelig farve som har fløyet halve rommet gjennom for å komme hit og som har en usvikelig evne til å ende opp med å snakke med personer som ikke akkurat befinner seg øverst på troverdighetsskalaen?

Veiv et overnaturlig vesen foran nesen på meg og jeg er klar for diskusjon.

Det er en tabbe. Jeg vet det. Men jeg gjør det gang på gang, særlig i kombinasjon med inntak av alkoholholdig fluidum. Visstnok er det ikke særlig åpent og tolerant heller.

I alle disse diskusjonene er det ett argument som har en nærmest usvikelig tendens til å dukke opp. Gjerne litt uti diskusjonen. Et spørsmål som gjerne presenteres med en mine av at her kommer selve trumfen. Nemlig:

Hvordan kan jeg vite at det ikke finnes spøkelser, at det ikke er en sjøorm i Seljordsvannet eller at UFOer ikke stikker innom i ny og ne?

Her er det to strategier å velge mellom:

Man kan nikke imponert, gi inntrykk av at argumentet er av knusende art og snike seg rolig bort, finne seg en ny øl og noen man kan diskutere mer ufarlige emner med – som folkemord eller fotball.

Eller man kan si noe om hvorfor argumentet beklageligvis ikke er så genialt allikevel. Det innebærer å si noe om hvordan vitenskapelig metode og argumentasjon fungerer.

Jeg velger helst den første strategien. Det medfører både at vedkommende forblir i troen på sitt eget geni og at jeg slipper å få hodepine (såfremt jeg klarer å holde antall øl nede). Alle er fornøyde, med andre ord.

Men dette alternativet krever selvdisiplin. Og selvdisiplin er ikke det jeg har mest av. Så det hender jeg går for alternativ to.

Gjør jeg det, skjer det vanligvis i form av reinsdyr.

Og la meg like godt tilstå med én gang: De er ikke mine. Jeg har stjålet dem fra den amerikanske tryllekunstneren og skeptikeren James «The Amazing» Randi. Mannen som en gang på søttitallet reiste rundt og kveld etter kveld kappet hodet av rockemusikeren Alice Cooper. Jeg blir lett imponert av den slags, er jeg redd.

Utgangspunktet er et av de mer fundamentale spørsmål i moderne folketro: Finnes det reinsdyr som kan fly?

Det er et spørsmål som bør oppta snille barn og voksne verden rundt, ikke minst i årets siste måneder. For hvordan skal ellers Julenissen frakte sine gaver ut, om ikke med en flokk flyvende rein spent for sleden?

Riktignok eksisterer det noen konkurrerende forklaringer, som pappa-i-nissedrakt- hypotesen og en forklaringsmodell som bygger på at mennesker løper rundt i overfylte butikker i desember og kjøper ting de vet de vil kunne få til halv pris i januar, men ingen av disse virker aldeles overbevisende.

At mange har sett reinsdyr og få har sett flyvende utgaver er forøvrig ikke noe argument. Mitt spørsmål (og Rudolf-hypotesen) forutsetter bare at det finnes noen flyvende reinsdyr, ikke at alle kan fly.

Spørsmålet blir da om vitenskapen kan gi oss noen svar. Kan vi forske oss frem til ett? Vi kan jo prøve.

For å teste Rudolf-hypotesen, kan man utføre følgende eksperiment: Ta med hundre reinsdyr opp på toppen av et veldig høyt hus. Led første reinsdyr bort til kanten. Prøv å få det til å hoppe utfor. Hvis det ikke går: Hjelp det med et spark bak.

Nå kan to ting skje: a) Reinsdyret flyr, eller: b) reinsdyret flyr ikke. Hvis a), har man sterkt sannsynliggjort Rudolf-hypotesen. Hvis b), prøv med et nytt reinsdyr.

Skulle utfallet bli at samtlige reinsdyr deiser i asfalten, hva har man i så fall oppnådd? (Bortsett fra å kunne spise joikakaker i årevis.) Har man bevist at det ikke finnes flyvende reinsdyr?

Det har man ikke. Alt man har vist er at akkurat disse hundre reinsdyrene, på akkurat denne dagen, ikke fløy. Om det var fordi reinsdyr ikke kan fly, fordi akkurat disse reinsdyrene ikke kunne fly – eventuelt ikke kunne fly akkurat denne dagen (kanskje de bare kan fly i desember?) – eller ganske enkelt fordi de ikke hadde lyst, det vet man ikke.

Og selv om man skulle konkludere med at disse hundre reinsdyrene faktisk ikke kunne fly, betyr ikke det at det ikke, i en eller annen bortgjemt dal – eller muligens i Drøbak, lever flyvereinsdyr.

Saken er – og det er like fundamentalt som det er fordømt irriterende – at man ikke kan bevise en negativ påstand. Man kan ikke bevise at det ikke finnes spøkelser. Man kan ikke bevise at det ikke er en sjøorm i Seljordsvannet.

Det siste kan man riktignok demonstrere bortenfor enhver rimelig tvil (men, som alle som følger med på diverse sjøormdebatter vet, ikke bortenfor enhver urimelig). For å gjøre dét med spøkelsene, må man tråle hvert falleferdig hus på kloden. Og det ville ta gruelig lang tid. Dessuten ville det slite veldig på skoene.

Prinsippet er, og må være, at bevisbyrden hviler på den som kommer med en positiv påstand – en påstand om at det eller det fenomen finnes. De sjøormtroende er nødt til å vise oss sjøormen – eller i det minste et bilde som ikke ser ut som noe katta kom trekkende med. Det samme gjelder for ufologene.

Og de som måtte mene at det finnes flyvende reinsdyr får værsågod møte opp med Rudolf og la ham fly noen runder over torvet. Først da kan de med noen grad av rimelighet forlange at andre, for eksempel de som heller mer i retning av pappa-i-nissedrakt-hypotesen, skal akseptere deres påstand.

(Og fortsatt gjenstår det selvsagt å vise at Julenissen faktisk bruker reinsdyr for å bringe ut gavene. Det kan jo være at han er gått over til en mer moderne metode.)

Hva mer er: Kunnskapssynet som ligger til grunn for hele denne reinsdyrmassakren kan i høyeste grad diskuteres. Det finnes måter å beregne sannsynlighet på, og de indikerer at dette massemyrderiet i beste fall er tåpelig.

Vi vet for eksempel en hel del om reinsdyrets anatomi, og ikke noe av det peker i retning av at reinsdyr skulle være særskilt flyvedyktige.

For eksempel mangler de vinger.

Og fenomener som rimelighet og sannsynlighet er ikke noe som eksisterer i et vakuum. Spørsmålet om reinsdyrs eventuelle flyvedyktighet må ses i forhold til hva vi ellers vet om verden rundt oss.

Er det i det hele tatt noe ved denne kunnskapen som gjør det rimelig å anta at reinsdyr skulle fly? Kanskje en aldri så liten flyvende hjort? Eller i det minste en svevende elg?

Svaret er, skuffende nok, nei.

På toppen av det hele er det et skrikende fravær av tillitvekkende mennesker som kan fortelle om møter med flyvende reinsdyr, for ikke å snakke om troverdige fotografier eller lignende.

Ikke noe av dette beviser selvsagt at de ikke finnes – kanskje de kan gjøre seg usynlige? – men det øker ikke nettopp sjansen for at de skulle gjøre det.

Så lite sannsynlig er det faktisk at et eneste av de stakkars reinsdyrene skulle fly, at hele eksperimentet må sies å være en smule uetisk. Og etikk i forskningen er som kjent et tema som opptar offentligheten nå til dags.

Men aldeles sikker kan jeg ikke være. Jeg kan ikke vite sikkert at Nessie, Bigfoot, nisser eller huldre ikke er der ute. Og jeg kan ikke med sikkerhet vite at det ikke finnes en Rudolf. Men jeg kan tillate meg å tvile. Veldig.

Og jeg trenger ikke å massakrere en flokk reinsdyr for å tvile med god samvittighet.

_____

Artikkelen er tidligere publisert i en rekke ulike versjoner en rekke forskjellige steder. Det kan på sett og vis sies at den går igjen. Men den kan ikke fly.

Popular Posts