Da har jeg lest ferdig Rasmus Hage Dallands bok Identitær. En reise inn i Europas nye høyre . Det er ei åkei bok, men en merkelig utgivelse. Dalland har reist Europa rundt og snakket med lederskikkelser i den identitære bevegelsen. Det er forsåvidt interessant. Han gir et godt innblikk i bevegelsens selvforståelse og selvrepresentasjon. Men. Og det er ganske mange men her. Men 1: Det virker som hele bevegelsen er ganske ny for ham. Som om han selv oppdager den gjennom sine samtaler. Resultatet er en heller kritikkløs videreformidling av de identitæres selvrepresentasjon. Det er interessant nok som en innføring i nettopp det, men det er heller ikke noe mer. Dette er en bevegelse som er særdeles opptatt av sitt eget image. Det fremkommer i samtale etter samtale i boka. Det leder oss til: Men 2: Dalland virker lite opptatt av å avdekke hva som er reelt og hva som er spill for galleriet. Og det er ikke godt nok når man skriver om en bevegelse der en rekke av aktørene har en fortid
Identitarianismen er nasjonalistisk, etnoseparatistisk og essensialistisk. Den ser for seg den enkelte nasjon – det enkelte etnos – som en klart avgrenset enhet, med en felles identitet som alle medlemmer tar del i. Denne identiteten formidles gjennom en felles kultur, som må vernes mot påvirkning utenfra, for å bevare sin styrke og enhet og forhindre at den blir utvannet. Lambda, europeiske identitæres foretrukne symbol. Brukes til minne om slaget ved Therompylene . Løsningen på dette er at hvert folk må bo for seg selv, slik at kulturen, som er en skjør plante, ikke utsettes for unødig påvirkning. Hver etnos må holdes separat, derav betegnelsen etnoseparatisme. Identiarianismen har adoptert deler av multikulturalismens kulturforståelse, blant annet en forståelse av kulturer som klart avgrensede størrelser. I sine festtaler understreker de identitære at alle kulturer er like mye verd, men for å hindre utvanning må disse kulturene altså holdes fra hverandre. Grunnen til at