Skip to main content

Posts

Åkei bok, merkelig utgivelse

Da har jeg lest ferdig Rasmus Hage Dallands bok Identitær. En reise inn i Europas nye høyre . Det er ei åkei bok, men en merkelig utgivelse. Dalland har reist Europa rundt og snakket med lederskikkelser i den identitære bevegelsen. Det er forsåvidt interessant. Han gir et godt innblikk i bevegelsens selvforståelse og selvrepresentasjon. Men. Og det er ganske mange men her. Men 1: Det virker som hele bevegelsen er ganske ny for ham. Som om han selv oppdager den gjennom sine samtaler. Resultatet er en heller kritikkløs videreformidling av de identitæres selvrepresentasjon. Det er interessant nok som en innføring i nettopp det, men det er heller ikke noe mer. Dette er en bevegelse som er særdeles opptatt av sitt eget image. Det fremkommer i samtale etter samtale i boka. Det leder oss til: Men 2: Dalland virker lite opptatt av å avdekke hva som er reelt og hva som er spill for galleriet. Og det er ikke godt nok når man skriver om en bevegelse der en rekke av aktørene har en fortid
Recent posts

Identitære ideer

Identitarianismen er nasjonalistisk, etnoseparatistisk og essensialistisk. Den ser for seg den enkelte nasjon – det enkelte etnos – som en klart avgrenset enhet, med en felles identitet som alle medlemmer tar del i. Denne identiteten formidles gjennom en felles kultur, som må vernes mot påvirkning utenfra, for å bevare sin styrke og enhet og forhindre at den blir utvannet. Lambda, europeiske identitæres foretrukne symbol. Brukes til minne om slaget ved Therompylene . Løsningen på dette er at hvert folk må bo for seg selv, slik at kulturen, som er en skjør plante, ikke utsettes for unødig påvirkning. Hver etnos må holdes separat, derav betegnelsen etnoseparatisme. Identiarianismen har adoptert deler av multikulturalismens kulturforståelse, blant annet en forståelse av kulturer som klart avgrensede størrelser. I sine festtaler understreker de identitære at alle kulturer er like mye verd, men for å hindre utvanning må disse kulturene altså holdes fra hverandre. Grunnen til at

Verdens underholdende undergang – og Terry Pratchetts fantastiske humanisme

Kjernen i Terry Pratchetts humanisme lå i at han verdsatte vår menneskelighet, ikke på tross av våre svakheter, men på grunn av dem. Terry Pratchett omkranset av tre sentrale karakterer fra bøkene: Døden til venstre, A'tuin og Rincewind til høyre. Foto: David Skinner , CC BY 2.0. For et kvart århundre siden introduserte en venn meg til en fantastisk og fascinerende verden. Der traff jeg bibliotekaren som ved et uhell ble til en orangutang – og siden har nektet å bli menneske igjen. Det er nemlig så kjekt å kunne klatre opp til øverste hylle uten stige. Og det har klare fordeler å bytte ut eksistensielle grublerier med en brennende lyst på bananer. Jeg traff Rincewind, verdens mest udugelige trollmann, som ikke desto mindre – eller kanskje nettopp derfor – ender med å rydde opp i problemene langt dyktigere trollmenn skaper. Jeg traff Lord Vetinari, hvis pragmatiske tilnærming til makt og maktbruk ikke helt lever opp til våre demokratiske idealer. Men som allikevel, på si

Spøkelser, reinsdyr og negative påstander

Man kan ikke kan bevise en negativ påstand. Man kan ikke bevise at det ikke finnes spøkelser. Man kan ikke bevise at det ikke er en sjøorm i Seljordsvannet. Men hva med flyvende reinsdyr? Og hvor mange er det legitimt å drepe i forsøket? Jeg har en lei uvane. Jeg har en tendens til å begi meg inn i diskusjoner med mennesker med uortodokse ideer om hvordan verden er skrudd sammen. Diskusjonene er gjerne av teologisk art: Eksisterer eller eksisterer ikke dette eller hint fenomen? Finnes det spøkelser? Svømmer det en svær øgle rundt i Seljordsvannet? Blir planeten med jevne mellomrom besøkt av vesener av ubestemmelig farve som har fløyet halve rommet gjennom for å komme hit og som har en usvikelig evne til å ende opp med å snakke med personer som ikke akkurat befinner seg øverst på troverdighetsskalaen? Veiv et overnaturlig vesen foran nesen på meg og jeg er klar for diskusjon. Det er en tabbe. Jeg vet det. Men jeg gjør det gang på gang, særlig i kombinasjon med inntak av alkoho

Sannheten er ikke en smakssak

Foto: Ernst Wikne/Wikiedia Commons I prinsesse Märtha-Louises bransje er anklager om mobbing default-reaksjonen på nesten all kritikk. Stadig flere stiller seg bak en påstand om at prinsessen og hennes sjaman blir utsatt for mobbing. For en som har fulgt alternativbransjen noen år, er det et velkjent refreng. All kritikk av prinsessens aktiviteter er for all del ikke like rimelig. Kravet om at hun skal frasi seg prinsessetittelen for eksempel, er meningsløst. Hun har frasagt seg sin formelle tittel, «Hennes Kongelige Høyhet». Prinsesse er noe hun er, i kraft av å være født inn i kongefamilien. Det er hennes skjebne, og vår, på godt og vondt. Å holde seg med et kongehus er en risikosport. Vil man unngå risikoen for prinsesser med aparte meninger, får man heller avvikle kongehuset. Men anklagene om mobbing er for det meste urimelige, om enn høyst forutsigbare. I prinsessens bransje er nemlig anklager om mobbing default-reaksjonen på nesten all kritikk. Slike mobbepåstander

Det blodsugende lik, eller: Vampyrens historie, fortalt baklengs

Vampyrens historie begynte slett ikke med Bram Stokers bok Dracula. Den har en rik og blodig forhistorie, i så vel litteratur som tradisjon. Vampyren er i dag en av de mest velkjente populærkulturelle figurene. På film, ikke minst i et utall Dracula-filmer, og i tv-serier som Buffy har vampyren befestet sin posisjon. Vampyren er i dag hva det er rimelig å kalle en populærkulturell stereotypi – en skikkelse som de aller fleste har en klar idé om hvordan ser ut: slengkappe og hoggtenner, høy, tynn og blek. Blant andre slike stereotypier finner vi cowboyen, piraten og detektiven. Men hvor begynte det hele? Den mest utbredte oppfatning er at den moderne vampyrens opphav er å finne i Bram Stokers bok Dracula , som kom ut i 1897. Den introduserer greven hvis navn er blitt nærmest synonymt med vampyren. Det er ingen tvil om at Dracula er en milepæl i vampyrhistorien, sannsynligvis den viktigste. Men det betyr ikke at Stoker skapte vampyren, meget langt ifra. Hvordan så så vampyren ut før

Dracula vs. Dracula

Suger Bram Stokers vampyr historisk blod fra Vlad Tepes? Påstanden om at Bram Stoker baserte romafiguren Dracula på den historiske Dracula, den valakiske prinsen Vlad II, er befestet som en populærkulturell sannhet. Men Stoker visste i virkeligheten svært lite om Vlad. Han visste ikke en gang at han het Vlad. Kapitelet «Historiske vampyrer» er en gjenganger i bøker og dokumentarer om vampyrer. Det er gjerne en gjennomgang av tre-fire riktig frastøtende historiske skikkelser, som har det til felles at de har hatt en heller usunn dragning mot blod. Det er ikke så mange å velge i, og forfatterne av mindre lødig «faktalitteratur» av denne typen er sjelden plaget av overvettes originalitet, så det er gjerne de samme fra gang til gang. The usual suspects er: Gilles de Rais (1404 – 40). Fransk general som kjempet sammen med Jeanne d’Arc. Visstnok en eminent strateg, men også en sadistisk morder. Han torturerte og drepte en rekke unge gutter (og noen jenter), for det meste barn av fa